fbpx

Innledning

Denne teksten baserer seg på det dagligdagse forbruket opp mot ferie- og fritidsforbruket i Norge hvor det er en kultur for å belønne seg selv med en betalt ferie etter man har jobbet store deler av året. Dette er en kultur som skiller seg ut fra visse andre land, som for eksempel USA, hvor det ikke eksisterer en ferielov, hvor lengden på den enkeltes ferie avhenger av hvilken arbeidstaker man har.

I teksten vil det bli drøftet hvorvidt ferie- og fritidsforbruk henger sammen, og hvordan det har seg at forbruket øker når man er på ferie. Man omgås av forbruk hvor enn man ferdes, uansett om man ønsker det eller ikke. Om man har hatt en lang uke føler man selv at det er på sin plass å premiere seg selv med noe godt. Hvorfor er det egentlig slik? Ferie blir fremstilt som om det kun omhandler en reise til syden, men hva inngår egentlig i ordet ferie og fritid, hvem drar på ferie, og hvorfor skiller hverdagslig forbruk seg fra forbruk på ferie og fritid?

Teksten er splittet opp i to separate deler; Forbruk på ferie, og forbruk på fritid. Dette er to ulike forbruk med mange likhetstrekk, men hvor man som forbruker velger å endre habitus og faktisk atferd av ulike årsaker, enten om det er stimuli eller av sosial tvang. Teksten begrenser seg allikevel til at det drøftes allerede eksisterende forskning og teorier.

Hva er forbruk?

«Forbruk er praksis. Forbruk er altså, ikke overraskende, noe mennesker gjør» (Karl-Fredrik Tangen, Schjelderup 2007,112)

Tangen (Schjelderup 2007, 112-114) beskriver forbruk på følgende måte: Forbruk finner sted når økonomiske ressurser som penger byttes mot produkter og tjenester. Man kan derfor ikke unngå forbruk, selv om man er på ferie eller om man har fri fra arbeid. Forbruk knyttes også opp mot begrepet habitus, som er vane og smak. Enkeltindivider kan handle på erfaringer, både bevisst og ubevisst. Det er den ubevisste handlingen uten å reflektere så mye over hvordan man handler som er habitus. Det ligger i kroppen.

Baumann (Schjelderup 2007, 229) forklarer forbrukerkultur i et forbrukersamfunn som en måte alle medlemmene skal oppføre seg og tenke på. Dette kan sees på som etikk og moral. Det dannes en kultur for forbruk som man da velger å følge etter på grunn av at det er nettopp det man oppfatter som det rette å gjøre. For hver enkelt handling som foretas vil samfunnet belønne eller straffe medlemmene etter hva som menes er rett og galt forbruk. Følger man spillereglene for alle hensikt og formål vil man bli godkjent i forbrukersamfunnet hvor forbrukerkulturer fremmes, og hvor alle andre former for kultur blir fordømt. På ferie som på fritid bruker man økonomiske ressurser på det man selv ønsker, men også her vil samfunnet dømme hva en forbruker kjøper, og hvordan man forbruker det.

Blindheim (Schjelderup 2007, 253-256) skriver om det å bli vurdert og dømt av andre ut fra forbruk, lettere sagt en klassebestemt kultur hvor andre skal bestemme når og hva du skal du kjøpe. Dette gjelder også ferie- og fritidsforbruk, men det finnes unntak. Enkelte sosiologer hevder at det skal bli en mer personlig kultur, og i noen tilfeller er det slik, men som det blir tatt for seg senere i oppgaven tyder det på at i hvilken sosial klasse man er født bestemmer hvilke interesser en får.

Forbruk på ferie

Her i Norge har en arbeidstaker i 100% stilling krav på minst 25 dager betalt ferie i form av opptjente feriepenger gjennom foregående år, og dette er særdeles interessant da mange nordmenn reiser innenlands eller utenlands for å koble av livet. Dette gjør de fordi de har «fortjent det» etter å ha jobbet lenge i hverdagene, med det følger økt forbruk for å unne seg det lille ekstra. Hvorfor bruker man mer økonomiske ressurser når man er på ferie? Har det noe med at man ønsker å unne seg noe ekstra som man muligens ikke gjør ellers i hverdagen?

Statistisk Sentralbyrå foretar en kvartalsvis reiseundersøkelse som viser at i 2. kvartal 2019 reiste 2,3 million nordmenn på ferie, både inn- og utenlands og la samtidig fra seg 33 milliarder kroner. Nordmenn reiser mer enn tidligere, og de bruker mer økonomiske ressurser når de er ute og reiser. Det kan være en sammenheng med at det har blitt lettere å reise og at gjennomsnittsnordmannen har fått et bedre økonomisk utgangspunkt, men det har også noe med at økonomiske ressurser har blitt lettere å låne. Dette er den mørke siden av norsk økonomi. Bankene står i kø for å gi Ola og Kari Nordmann et forbrukslån til en ferietur han egentlig ikke har råd til. Dette fører til usunn økonomisk forstand slik Dagsavisen omtalte det i Juni 2019 i en artikkel om 300.000 nordmenn som tok opp kreditt for å feriere.

Svendsen (Schjelderup 2007, 40) gjenforteller Veblen, Simmel og Bordieus forbruksteorier om forbruk som en indikator på den sosiale rangstigen, og hvordan man hele tiden ønsker å heve seg over andre i samme sosiale klasse som en selv befinner seg i. Man vil også søke seg til en høyere sosial klasse enn hva man selv tilhører. Individer med gode økonomiske ressurser eier sannsynligvis en fritidsbolig i utlandet, en hytte på fjellet eller ved sjøen, kontra et annet individ som sannsynligvis ikke gjør det samme, og ikke har de tilstrekkelige økonomiske midlene for å kunne feriere. På denne måten oppstår økonomiske klasseskiller, og viser hvem som reiser til syden.

«Ressurser er tilganger som brukes i den sosiale kampen.» (Karl-Fredrik Tangen, Schjelderup 2007,122)

Blindheim (Schjelderup 2007, 255) skrev om middelklassens forsøk på å etterligne overklassen med deres løsrevne symboler, og hvordan middelklassen kjøper billige kopier av Louis Vuitton vesker på Gran Canaria for å bli sett på som rike. Et interessant utsagn da det er nettopp det som skjer når mange er på ferie, enten de kjøper dårlige kopier av Ralph Lauren eller Louis Vuitton. Middelklassen tar med seg produktene hjem og bærer de med stolthet ovenfor andre, men med en følelse av at de har kjøpt en tro kopi for langt lavere pris enn hva de måtte betalt for samme produkt hos en autorisert forhandler.

Tidligere var det kun den øvre middelklassen og overklassen som hadde økonomiske ressurser til å fly, men tiden har forandret seg. Prisen man betaler for å fly sammenlignet med inntekt har blitt mye lavere, og nå kan hvem som helst fly til et eksotisk ferieland for å ta seg en pause fra hverdagen. Forbruket settes derimot ikke på pause, og forfølger et individ hvor enn i verden man velger å reise. Majoriteten av ferierende vil oppleve at budsjettet sprekker, og at man blir litt mer generøs mot seg selv og andre.

På ferie kan det føles som en indre plikt å kose seg litt ekstra, og ikke spare på noe. Gjerrighet er en type synd på et vis og blir ansett som en negativ handling man foretar seg, siden man sparer på kosen i det daglige. Er det unødvendig forbruk å reise på ferie, eller er det en nødvendig belønning slik at man kan kobles av livet et øyeblikk? For noen er det en del av deres identitet å reise på ferie eller på hytten i ferier og høytider. Påsken er en av de høytidene nordmenn med hytte på fjellet tilbringer tiden der, og kommer tilbake fra ferie «påskebrun» i ansiktet. Dette oppleves som en nødvendig psykologisk belønning hvor man får et avbrekk fra arbeid og hverdag.

På hytten hvor man er en gang iblant, eller kun i sesonger kan ikke kjøleskapet være fullt til enhver tid. Det er da nødvendig å handle alt man trenger av mat- og drikkevarer hver gang det reises til gitt destinasjon. I praksis betyr dette at man forbruker det dobbelte av hva man ville gjort hvis man ikke var på hytten, i den forstand at man også har handlet mat- og drikkevarer i sin primære bolig i tillegg til hytten. Forbruk på hytteferie er derfor noe som skiller seg ut i forhold til hva man ville gjort i det daglige.

Hvorav forbruk på ferie er unødvendig oppstår når man ukontrollert bruker for mye økonomiske midler man ikke har råd til å bruke, dette kan være midler som ble satt av til andre formål, eller kreditt. Ferierer man på kreditt som ikke kan betales tilbake med det første, kan det skape negative konsekvenser for den fremtidige økonomiske situasjonen. Dette omtalte Dagsavisen i sin tidligere nevnte artikkel fra Juni 2019, hvor 180.000 nordmenn ennå ikke hadde betalt ferien fra 2018, og ca. 50.000 av de ikke hadde kontroll på om var nedbetalt.

Ferie kan for de som ikke har de nødvendige midlene oppleves som en som en sosial tvang for å ikke bli sett på som fattig. Det kan være grunnen til at individer med mindre økonomiske ressurser må gå så langt som å kjøpe en sydenreise på kreditt. I slike tilfeller ser man et stort gap mellom daglig forbruk og forbruk på ferie, siden man bruker økonomiske ressurser man egentlig ikke har. Det eksisterer også en annen gruppe individer som ønsker å jobbe fremfor å reise på ferie. Dette har av en eller annen grunn blitt en negativt ladet handling, og man velger å se på denne gruppen som arbeidsnarkomaner, de som foretrekker dagliglivet fremfor ferie.

Campingferie er en sesongvariert type ferie hvor man enten eier eller leier en campingbil, men også en campingvogn. Her er det store klasseforskjeller når det kommer til ulike varianter av campingbiler og campingvogner. Det skulle tenkes at klasseskille var noe man måtte tilbake et par århundre for å finne, men det eksisterer fremdeles. Mindre synlig vel og merke, men om man studerer nærmere vil man kunne finne store forskjeller i vårt sosiale samfunn. Har man de nødvendige ressursene til å kunne kjøpe seg en campingbuss, mot en annen som kjøper en campingvogn på kreditt viser det et tydelig gap i forbrukersamfunnet.

For familier med barn er det naturlig å reise til en fornøyelsespark på et eller annet tidspunkt i løpet av et livsløp, dette kan være innen- og utenlands, og man kan komme seg dit med bil, fly og båt. Alle de nevnte transportmidlene krever en endring i atferd og forbruk. Når man er på bilferie vil økt forbruk som økte drivstoffkostnader, og kjøp av mat på veien. Om man reiser med fly kjøper man flybillett og spiser gjerne mer på restaurant enn man gjør til daglig, det samme er gjeldende om man velger å reise med båt.

Konklusjonen er at de fleste ønsker å gi seg selv en fortjent belønning for at man har gjennomført noe bra ved å arbeide 11 måneder i året, for også ta en måned med ferie. Når man er på ferie er det også viktig at forbruket skal skille seg fra hva man forbruker ellers i det daglige liv. Man kjøper som regel en bedre middag, noe bedre i glasset, og gjerne noen dyrere suvenirer til å ta med hjem til familie og nære venner. Selv også om en ikke har råd, tar mange opp kreditt for å reise på ferie fordi man ønsker å fremstå som om man er en del av en høyere sosial klasse. Dette finner sted selv om det kan medføre negative konsekvenser. Det meste av forbruk på ferie skiller seg fra forbruk i hverdagen, og det skal være lov til å kose seg på ferie.

Forbruk på fritid

Få ting verdsettes mer enn fritid, og når det er fritid skal man nyte den tiden man får. Derav også forbruk på fritidsaktiviteter og materielle gjenstander. I dagens samfunn er man opptatt av å ha et tydelig skille mellom arbeid og fritid. Hvem har ikke hørt «skaff deg en hobby»? En hobby kan både være positiv og negativ, i den forstand at man kan drive med det som interesserer hvert enkelt individ, men en hobby kan også være kostbar og tidkrevende. Fritid og hobby viser også tydelige kulturelle og økonomiske forskjeller, hvordan henger dette sammen?

Frem til 1700-tallet og industrialiseringen foregikk alt av arbeid manuelt, og fritid var kun for overklassen. Theien (Schjelderup 2007, 18) trekker frem historikere som peker på begynnelsen av 1800-tallet hvor det oppstod en industrialisering som brakte med seg fritid og sportsaktiviteter som ble et symbol på belønning for hardt lønnsarbeid. Dette var begynnelsen på skille mellom dagligdags forbruk, og fritidsforbruk hvor sykling trekkes frem som noe man ikke ville brukt økonomiske ressurser på om ikke fritid var et tema. Her trekkes det også frem shopping som en kvinnelig fritidsaktivitet på gitt tidspunkt. Kjønn knyttet opp mot aktiviteter har muligens nøytralisert seg med årene, men det viser seg at det har vært et klart skille mellom mannlige og kvinnelige aktiviteter.

Døving (Schjelderup 2007, 372) trekker frem den kjønnede strukturen når det kommer til forbruk som at kvinner og menn har forskjellige roller i samfunnet, og da spesielt med tanke på interesser. Menn liker fotball og konkurranse, mens kvinner liker sminke og klær. Dette viser hvordan forbruket til menn og kvinner utarter seg på fritiden ut fra hva de snakker om. Menn drar på fotballtur til England, mens kvinnene drar på moteuken i Milano. Det som derimot har hendt etter år 2000 er at flere kvinner er blitt dratt frem i lyset når det kommer til sport som fotball, håndball og langrenn. Og da støttes det som menes med at aktiviteter og fritid knyttet opp mot kjønn har nøytralisert seg, men det vil alltid være noen interesser som forblir hos et av dem.

Det er en annen gruppe historikere som peker på 1900-tallet og USA hvor masseproduksjon av produkter skapte et forbrukersamfunn med massekonsum. Fra og med 1919 ble det innført 8 timers dager, og det var da fritid virkelig ble et tema. Før dette kunne det være lange arbeidsdager hvor det ble drevet med rovdrift, barnearbeid, og kun søndager var fridager. På den tiden var det et kapitalistisk skille mellom arbeiderklassen og overklassen når det kom til fritid. Lønningene og arbeidstiden til arbeiderklassen var ikke tilstrekkelig til en tilfredsstillende fritid, heller ikke antall timer de hadde fri etter en arbeidsdag (Schjelderup 2007, 18-22).

Om man bor i en by har man ikke et stort behov for langrennsski eller slalåmski, med mindre man er interessert i å reise til utkanten av byen for å finne en løype. Hytte på fjellet blir ofte assosiert med langrenn og slalåm, og det virker sært i manges sinn om et individ eier en hytte på fjellet uten å være glad i langrennsski på vinteren. Idealet med hytte på fjellet er ski. For de fleste er det da naturlig å gå til innkjøp av utstyr som ski, skismøring og eventuelt sette opp en smørebod på hytten.

Golf, bil, opera og boksing er navnet på noen få i et hav av fritidsaktiviteter som eksisterer. Finnes det en måte å knytte en fritidsaktivitet opp mot identitet? Er man en vellykket forretningsperson om man spiller golf? Er man en råner og lite utdannet person fra bygden om man tilfredsstilles av å skru på en bil døgnet rundt? Dette er påstander som nødvendigvis ikke henger sammen, men man skaper seg en viss identitet ut fra hva man driver med på fritiden, og det er noe som anses veldig personlig.

Schjelderup (2007, 121)

Tangen (Schjelderup 2007, 120) skriver om Bourdieus teorier, og hvordan distinksjonen hans viser tydelig sosialt samfunnsskille. Gapet mellom dagligdags forbruk og forbruk på fritid er større hos individer med høyere økonomisk kapital enn de med høy kulturell kapital. Det kreves et høyere forbruk knyttet mot ridning og golf hvor det ofte byttes ut og kjøpes nytt utstyr. Dette satt i kontrast av sjakk, hvor det kreves mindre økonomisk kapital for å kunne utøve sporten, derimot en mer kulturell kapital.

«Til enhver klasse av posisjoner svarer det en type habitus som er blitt frembrakt av den sosiale betingingen som knytter seg til de tilsvarende betingelsene …» (Bourdieu 1979, 36)

Som vist i modellen til Bourdieu over ser man fritidsaktiviteter, stillingstittel og politisk parti illustrert med økt og redusert kapital i form av kultur og økonomi. Hvor på modellen man ligger avhenger av hvilken rolle man har i samfunnet. Forbruk i det daglige mot forbruk på fritid avhenger dermed av hvilken stilling hvert individ innehar. En høyere økonomisk kapital

fører til et høyere forbruk når det kommer til fritid og hobbyer. En arbeidsgiver i handelsnæringen kan man ifølge modellen til Bourdieu forvente å inneha lav kulturell kapital, høy økonomisk kapital og holde på med jakt eller ridning, mens en førskolelærer med lavere økonomisk kapital ofte er kulturformidler.

Konklusjonen for forbruk på fritid sett opp mot forbruk i det daglige, blir det lagt vekt på noen av de samme trekkene som på ferie. Hvert enkelt individ har noe de liker å drive med, en hobby, noe de ønsker å bruke mer økonomiske ressurser på enn andre materielle objekter, og deretter legitimerer eget forbruk. Det sosiale klasseskille Bourdieu viser til i sin modell, er svært viktig i sosiologisk sammenheng når det kommer til forbruk på fritid i kontrast av det daglige liv.

Konklusjon

Forbruk på ferie og fritid har mange likhetstrekk når det kommer til hvem som gjør hva, og hvem som reiser hvor. Det har vært interessant å se på Bourdieus teorier om sosialt klasseskille, og hvordan økonomisk kapital og kultur henger sammen med interesser og aktiviteter. Det er viktig for en forbruker å legitimere handlingene sine med at det er en nødvendig foretatt kjøp.

En plikt når man er på ferie er å slå av elektroniske produkter, logge av mail og annet som har med arbeid som kan forstyrre harmonien man forbinder med ferie. Motstridelser mot dette er ikke en del av den ideelle feriekulturen man ønsker seg. Det faktum at det brukes mer økonomiske ressurser i ferien er relatert til at man føler en form for psykologisk belønning, og at man har fortjent det lille ekstra. Det er ikke ansett som greit å skulle spare på ressursene når man er på ferie.

Runar Døving holdt i 2004 et foredrag i forbindelse med forbundet mot rusgifts 100 årsjubileum. Fritt omskrevet ut fra noe interessant han sa handler om hverdagen til en student som kjøper First Price produkter på Kiwi, og som stadig vekk prøver så godt en kan å snu på kronen for å få økonomien til å gå rundt. På ferie er det derimot lett å skli ut, og kulturen tilsier at man ikke skal bry seg om hvor mye man betaler for mat og drikke på ferie. Da blir det som nevnt en legitimering av forbruket, samtidig som forbrukerkulturen tilsier at det er akseptabelt.

Ferie- og fritidsforbruk har de samme trekkene når det kommer til premiering og belønninger. Et godt eksempel relatert til fritid handler om barn og godteri på lørdager. Det er et forbruk som likeså gjerne kan brukes om voksne og alkoholkonsum, hvor man premierer seg selv, og sine barn for en vel gjennomført uke ved å kose seg ekstra i helgene. Konsumering av godteri og alkohol i ukedagene er ikke hva man har blitt opplært til å gjøre, og blir ansett som en dårlig vane.

Hva og hvordan vi forbruker avhenger av mange faktorer, men vi har kommet dit i vår tid som et forbrukersamfunn hvor det er en kultur for forbruk i sin helhet med bruk og kast, økt forbruk i ferietider og på fritid for å gi seg selv en klapp på skulderen for vel gjennomført arbeid. Konklusjonen blir med det at økt forbruk i ferie og på fritiden er en unødvendig, men fortjent belønning.

*Dette var opprinnelig en eksamensoppgave jeg skrev i forbindelse med faget forbrukersosiologi ved Høyskolen Kristiania og fikk karakteren B.

Litteraturliste

Schjelderup, Gerhard E. og Knudsen, Morten W. (red.). 2007. Forbrukersosiologi: makt, tegn og mening i forbrukersamfunnet. Oslo: Cappelen Akademisk.

Kilder

https://www.dagsavisen.no/reise/over-300-000-nordmenn-skal-feriere-med-penger-de-ikke- har-1.1545508 (25.11.19)

Nordmenn skal feriere med penger de ikke har, Dagsavisen

Reiseundersøkelse, Statistisk Sentralbyrå https://www.ssb.no/reise (25.11.19)

Runar Døving, foredrag for forbundet mot rusgift https://www.youtube.com/watch?v=w1OKh1l3sUg (26.11.19)

%d bloggere liker dette: